Post Mortem – hør fuglene synger
Fuglene er døde, men håpet lever. De vokter hverandre,
tar vare på hverandre, med en sjel som nekter å gi tapt.
De flyr videre inn i fremtiden med et håp og ønske om at alt det vonde
blir borte i et annet liv.
Post Mortem – hør fuglene snakker til deg, de forteller sin historie
om livet om håpet og oppstandelsen.
Der menneskene har mistet troen, høres fuglenes sang.
I 2019 kom jeg over de sarte små, ekte fugleskjelleten.
Noe inni meg sa at de må jeg ha.
De skal være med i mitt nye fotoprosjekt.
Fuglene som lå pakket ned i en eske, tok jeg frem med jevne mellomrom.
Jeg klarte ikke på daværende
tidspunkt å se helt for meg hvordan jeg skulle gripe prosjektet an.
De ville meg noe, jeg prøvde å lytte, men forsto ikke budskapet.
I 2020 da Norge stengte ned og jeg var «permittert» i mitt
arbeid som frilans journalist og fotograf,
vokste fotoprosjektet frem som en Fugl Føniks.
Fuglene begynte å synge en lavmælt sang om håp og tro, om omsorg,
at en aldri skal gi opp.
Det nytter, når ingen lenger tror, er det allikevel håp.
De sarte små fjærløse fuglene snakket høyere og høyere.
De ropte på meg fra sine små esker der de var pakket inn i silkepapir.
Jeg kunne ikke ignorere dem lenger.
De ville leve igjen i sin verden gjennom mitt kamera,
som et symbol på at håpet lever, selv om livet er gått tapt.
Post Mortem – The Birds Still Singing
The birds are dead, but hope remains.
They watch over one another, care for each other,
with a soul that refuses to surrender.
They fly on into the future with a hope and longing that all the pain
will vanish in another life.
Post Mortem – listen, the birds are speaking to you.
They are telling their story of life, of hope, and of resurrection.
Where humans have lost their faith, the song of the birds
can still be heard.
In 2019, I came across delicate, real bird skeletons.
Something inside me said: I need to have them.
They were meant to be part of my next photographic project.
The birds, stored carefully in a box, were brought out again and again.
At the time, I couldn’t quite envision how to approach the project.
They wanted something from me, I tried to listen, but couldn’t
yet grasp their message.
Then in 2020, when Norway went into lockdown and I was «laid off»
from my work as a freelance journalist and photographer,
the project began to rise like a Phoenix.
The birds started singing a quiet song of hope and belief,
of care, of never giving up.
It matters. Even when no one believes anymore there is still hope.
The fragile, featherless little birds spoke louder and louder.
They called to me from their small boxes, wrapped in tissue paper.
I could no longer ignore them.
They wanted to live again in their own world, through my camera
as a symbol that hope lives on, even when life has been lost.
The Landlady Chronicles - Tekst og Foto 