Når tausheten blir svar nok


I flere år har jeg sendt spørsmål til ulike etater i Ringerike kommune.
Erfaringen er den samme hver gang: stillhet.

Med mindre det handler om byggesaker, da går det unna.
Spesielt hvis innbyggeren har gjort feil.

Da vi bodde på Sokna, varslet jeg om naboens forurensning
av store mengder parafin. Ingen brydde seg.

Jeg sendte e-poster, ringte, maste.
Ingenting skjedde før jeg leverte en boks med sand fra
nabotomta rett på pulten til saksbehandleren.
Da kom det folk. De luktet, nikket, forsvant.

Så ble det stille igjen.

Det tok syv år før grunnen ble gravd opp.
Syv år med stank og byråkratisk taushet.
Noen titalls tonn ble kjørt vekk før røde kryss
på Miljødirektoratets side ble fjernet.

I mellomtiden fikk vi brev fra kommunen:
To år på å bytte ut septiktanken, uten påvist forurensning og trusler om bøter.

Parafin i bakken? Ikke så nøye.
Men litt bæsj? Det hastet.

Når du møter slikt gang på gang, kjenner du deg liten.
– Som en plageånd.
– Som en innbygger som ikke teller.

Og det samme skjer i kulturen:
Da kommunens kultursjef gikk ut på Facebook og sannsynliggjorde at det var
kunstig intelligens som plagierte Molde Fotballklubbs sang, stilte jeg noen spørsmål.

Ikke frekke eller hatske, bare nysgjerrige.
Ingen svar der heller.

Jeg tror ikke dette handler om enkeltsaker.
Det handler om en holdning, en autoritær stillhet som sprer seg i hele forvaltningen.

KI i kulturen kan være en fillesak.

Men å la være å svare folk, er ikke en fillesak.
Det er en forvaltningskultur som lukter verre enn parafin.


(Hvis noen lurer: Teksten er selvfølgelig skrevet av meg, men korrekturlest av ChatGPT).

«Big Bad Bot»
En satirisk tekst om frykten for bruk av KI i kulturen og en Kultursjef som er taus!