Valg, velger, valgte eller valgte bort….
Jeg har tatt min tradisjonelle tur til politikertorvet,
vel og merke etter at jeg hadde forhåndsstemt.

Det kunne jo hende noen klarte å overtale meg til noe annet denne gangen,
noe som skjedde ved forrige Stortingsvalg!

Men denne gangen lot jeg meg ikke lure.

Snakket med noen hyggelige politikere, lot de ikke-hyggelige være,
blant annet hun som i en debatt kalte meg for det verste menneske hun hadde opplevd.
– Javel, tenkte jeg da. – Så mye for den knallrøde toleranse på grunn av uenighet i et byutviklingsprosjekt!

Byutvikling er en viktig sak. Og jeg har stadig kritisert politikere for å mangle nye tanker og kreativitet.
Jeg har også kritisert politikere for å la Ringeriksbanen være bestemmende for utvikling
av Hønefoss sentrum og områdene rundt.

Jeg er ikke imot ny bane, men jeg mener politikere har forsømt store oppgaver i vente på en bane som kanskje,
bare kanskje kommer, hvis sentrale politikere ønsker det!

Jeg nevnte det den gang jeg selv var politiker, at en kommune som har ambisjoner om å fordoble innbyggertallet
på cirka 20 år, må tilby noe annerledes enn andre hovedstadsnære kommuner.

Et av mine forslag var å bli den lille byen med den kule arkitekturen.
Bli en foregangsby som ønsker å skille seg ut. Som tør å satse annerledes.
Still krav til utbyggere, til arkitekturen, til områdene rundt byen.
Kopier ikke andre småsteder, bli unik!

Et fåtall utbyggere klarer det, og det er noen spennende prosjekter på gang, både i sentrum og utenfor.
Men som jeg skrev i forrige innlegg. Hvor ble det av individualisten?
Det samme kan en spørre arkitekter og utbyggere om? Hvor ble det av individualismen i nye byggeprosjekter?

Og tenk: Det er ikke nødvendigvis hvordan bygningen ser ut, men hvordan det ser ut mellom bygningene.
Der igjen tenker jeg: Er ideen om å kopiere gammel stil god arkitektur? Noen mener det, jeg mener ikke.

Hva som er pent eller stygt, er selvfølgelig en smakssak, men argumentet «jeg liker det ikke, for det er så stygt»,
holder ikke som et argument mot. Det bare fordummer debatten.

Samtidig mener jeg at kravet til universell formgivning er en glemt debatt.

Vi diskuterer fasader, høyder og om bygget «passer inn». Men vi snakker sjelden om reglene som lukker byen innenfra.
Kravene til universell utforming og standardiserte utearealer i norske boligprosjekter kan nemlig ha en utilsiktet effekt:
de undergraver både arkitektonisk individualisme og byliv.

Når bakgårder og grøntområder reserveres for beboere,
lukkes byggene mot omgivelsene, og viktige rom på gateplan går tapt.

Resultatet er mindre variasjon, færre åpne møteplasser, og en svakere integrasjon i bybildet.

Er det virkelig så vanskelig å forstå at en by lever best når byggene henvender seg til byen rundt seg,
og ikke bare til seg selv?

Igjen skaper myndighetene stramme rammer som hindrer en individuell utvikling.

For tall og statistikk kan telle kvadratmeter og soltimer.
Men de kan aldri måle byens sjel.

Kravene til universell utforming og standardiserte utearealer i norske boligprosjekter kan nemlig ha en utilsiktet effekt: de undergraver både arkitektonisk individualisme og byliv. Når bakgårder og grøntområder reserveres for beboere, lukkes byggene mot omgivelsene, og viktige rom på gateplan går tapt. Resultatet er mindre variasjon, færre åpne møteplasser – og en svakere integrasjon i bybildet.

Er det virkelig så vanskelig å forstå at en by lever best når byggene henvender seg til byen rundt seg, og ikke bare til seg selv?

«Not Made of Numbers»